Mer matmot

Denne artikkelen ble først publisert i magasinet Verktøykassa hos Barnehageforum.

“Åneeei, jeg liker ikke brokkoli!”

“Æsj, fisk er ekkelt!”

Høres det kjent ut? Selv om mange barn kan være skeptiske til ny mat, trenger det ikke å forbli sånn. I barnehagen kan vi hjelpe barna med å utvikle matmot, som på sikt kan bidra til at barna utvikler et sunt og variert kosthold. Matmot er det motsatte av kresenhet, og handler om å ha mot til å utforske og smake på ny mat. Og heldigvis er barn mye mer åpen for ny mat enn man kanskje skulle tro – vi må bare hjelpe dem litt på vei.

Snakk om smak

Vi spiser og drikker med alle sansene våre: Vi ser, hører, lukter, føler og smaker oss fram til opplevelsen av det vi spiser. I barnehagen kan vi gi barna tid til å oppleve maten med alle sansene sine, og skape et positivt fokus på eksperimentering og utforsking av mat. Vi kan eksponere dem for mange ulike smaksopplevelser gjennom Matjungelen-aktiviteter som sanseløype, smakstreet eller sanselek. Dette bidrar til å utvide repertoaret av mat som barna kan glede seg over, samtidig som vi legger til rette for at de kan utvikle gode matvaner og et variert kosthold. Når barna utforsker nye matvaner og øver på å sette ord på hvordan de opplever maten, blir de også bedre kjent med seg selv og sitt eget forhold til mat.

Akkurat dette med viktigheten av ordbruk, var noe som slo matforsker Siril Alm da hun var i gang med studiene sine i fiskeri- og havbruksvitenskap. Hun hadde bitt seg merke i at alle gikk ut fra at barn ikke likte fisk – til tross for at det ikke var gjort noen ordentlige undersøkelser på det. Så Siril bestemte seg for å undersøke det selv.

– Konklusjonen min var at de fleste barn liker fisk og sjømat. Men hvis du spør dem “Liker du fisk?” svarer de som regel nei. Hvis du spør dem hva favorittmiddagen deres er, derimot, svarer de både sushi, fiskegrateng, ovnsbakt laks, fiskeboller… Masse fisk! Men de tenker ikke nødvendigvis på det som fisk, for ordet “fisk” har fått negative assosiasjoner for mange. Derfor bør vi si “I dag skal vi ha fiskegrateng” eller “Nå skal vi ha ovnsbakt laks”, i stedet for “I dag skal vi ha fisk”, for det vil mange reagere negativt på. Vi bør bli bedre til å utvide ordforrådet vårt når vi snakker om mat.

Spis sammen

I 2015 tok Siril doktorgrad i hvordan sosiale faktorer påvirker barns matvalg. Hun understreker hvor viktig det er at voksne fungerer som rollemodeller for barna rundt bordet.

– I forskningen min la jeg merke til at de voksne ikke spiste sammen med barna i barnehagen. Deres oppgave var bare å servere maten. Men barn er veldig påvirket av menneskene rundt seg – og for at de skal motiveres til å smake på mat de ikke er vant til må de kunne observere at de voksne spiser den maten. Derfor er det viktig at barnehageansatte og foreldre er bevisst på at de er rollemodeller for barna. Selv om man kanskje ikke har ressurser til at alle de ansatte kan spise sammen med barna, kan i hvert fall de voksne som er tilstede spise og smake på den maten som barna får servert, sier Siril.

Siril forklarer videre at vi som voksne bør bli bedre til å lytte til barna når vi snakker om mat.

– Barnehagebarn er veldig sensitive for tekstur, blant annet – noen foretrekker grønnsakene rå, mens andre foretrekker en mykere konsistens. Vi bør lytte til hvordan barna liker maten tilberedt. Det kan være stor forskjell mellom en stekt og en dampet fisk, for eksempel. Dessuten er det viktig at vi som voksne gjør de sunne alternativene tilgjengelig på en måte som gjør det lett for barna å spise dem. For eksempel kan vi kutte gulrøtter i staver og stille dem i et glass på bordet, så det er lett for barna å nå dem og å spise dem. Mange av barna jeg intervjuet snakket om at de likte “knaske-effekten” i grønnsaker, og da er jo gulrotstaver et bra sted å begynne.

Lettere sagt enn gjort 

Men til tross for at Siril Alm selv gikk i gang med å eksponere sine egne barn for ulike smaker da de var små, har hun i dag en altetende femåring – og en skikkelig kresen syvåring.

– Det er jo ikke alltid like lett i virkeligheten. Så jeg har all medfølelse for alle foreldre som sliter rundt middagsbordet, for jeg kjenner det på kroppen hver eneste dag, sier hun.

Det kan være mange grunner til at syvåringen er kresen, og handler sannsynligvis om en kombinasjon av miljø og biologi, tror Siril. Hun mistenker at datteren kanskje er en såkalt supersmaker, som er ekstra sensitiv overfor smaker. Dessuten kan arvelighet spille en rolle – mannen hennes var også kresen som barn, men vokste det av seg da han begynte å nærme seg tenårene. Men hun håper at det snart snur.

– Flere studier antyder jo at til tross for kresenhet i barndommen, vil de fleste barn komme over det til slutt, og tørre å smake på ukjent mat. Så jeg har ikke gitt opp enda. Jeg håper og tror at hun får mer matmot etter hvert.

Igjen og igjen og igjen…

Et av Sirils beste råd mot kresenhet er eksponeringstrening. Som regel må barna smake mange ganger før de begynner å like noe nytt – og jo eldre barna er, jo flere eksponeringer trenger de. Det kan faktisk ta opp mot 15 ganger før noe nytt faller i smak hos barn. Og når de skal smake såpass mange ganger, er det viktig at smakingen blir en positiv opplevelse, så de tør å smake igjen og igjen – også på det de kanskje ikke likte ved første forsøk. Siril har et konkret tips til hvordan barnehagene kan gi barna gode og gøyale erfaringer med å utforske nye råvarer.

– Man kan for eksempel lage et pedagogisk opplegg hvor man introduserer barna for én ny matvare i uken. Man kan gjerne tilberede den på forskjellige måter, for eksempel en potet som er kokt, bakt i båter eller laget til potetmos. Og det beste er hvis barna får være med på tilberedningen også, og får eierskap til maten på den måten. Eller, det aller beste er jo hvis de til og med får være med å dyrke og høste potetene også! Men uansett hvordan man løser det, er det viktig å snakke om maten. Hvordan lukter det? Hvordan smaker det? Hvordan er den å tygge?

For husk: Barna spiser helst den maten de liker – og de liker best den maten de kjenner. I barnehagen kan vi hjelpe dem med å bli kjent med, og på sikt like, den maten som gjør dem godt. Det er en gave de kan ta med seg resten av livet.